Hun satt og stirret inn i den gule veggen framfor seg. Satt og kjente på den kriblende følelsen i magen – hva var det egentlig hun følte? Spenning? Kanskje også usikkerhet. Alt kom til å forandre seg nå. Det visste hun. Men hun var ennå usikker på hva hun hadde i vente. Et helt nytt liv vokste inni henne og hun hadde forandret seg så mye. Fra å leve uten mål og mening til å nå ha et helt nytt ansvar. En ny mening. Hun skulle bli mamma for første gang. Tanken var ennå litt fjern, litt uforståelig. Om ikke så lenge ville hun sitte på sykesengen med et barn i armene. Sitt eget barn som hun skulle gi alt det beste av seg selv til.
Hun trakk bena tettere opp under seg i sofaen og tok en stor slurk av tekoppen hun hadde i hendene. Kjente plutselig et spark i magen og la den ene hånden ned på magen for å kjenne. Ja – der kom ett spark til. Det var så utrolig å kjenne at det var et liv inni henne. Et lite menneske som snart ville komme til verden. Inn i det livet hun nå jobbet med å forandre på.
Paragraf 6.2 a kalte de det.
Et nytt håp om et liv som gav mening.
En verden bak låste dører og gule vegger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar