Jeg knakk sammen fullstendig. Hun fortalte at pappa hadde falt i koma og at hjertet hadde stoppet like etterpå... Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, men jeg husker hun ba meg ringe Christopher med en gang.
Jeg var helt oppløst i tårer da jeg ringte Christopher. Eneste jeg klarte å si var: Vi skulle dratt dit i går. Det et for sent. Han spurte hva det var og jeg klarte ikke å få ut ordene, så jeg la på. Gikk ut på badet og lette etter klær å ta på meg. Fant ingenting. Ikke så jeg noe særlig heller pga tårene. Alt var bare tåkete og hodet mitt var fullstendig i kaos. Så ringte Christopher opp igjen og jeg fikk fram ordene for første gang: Pappa er død...
Christopher kom hjem 25 minutter senere og Lise kjørte oss til Sandefjord. Da jeg nærmet meg døra hans, kjente jeg at bena såvidt bar meg og jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg ble møtt i døra av farmor og kusina mi, men var forsatt ikke sikker på om det var sant. Det kunne jo hende de tok feil. At han bare sov. Så gikk jeg inn i rommet og der lå han. Det var sant...
Jeg ble sittende å stryke han på panna. Stakkars pappa var så kald så jeg prøvde å pakke pleddet godt rundt han, men han ble bare kaldere og kaldere Jeg var redd for at han frøys. Han gjorde jo mye det på slutten. Jeg ble sittende å stryke han over panna, han likte det så godt sist gang. Da hadde han blitt helt søvnig og smilt bredt. Jeg satt sånn da begravelsesbyrået kom og hentet ham. De ble stående en stund og snakke om praktiske ting før de flyttet han over på en båre, pakket han inn i et hvitt laken og alt jeg klarte å tenke på var at de ikke skulle legge lakenet over ansiktet hans, for da fikk han jo ikke puste...
De trillet han avsted. Nå er han borte. Han vil aldri mer smile når jeg kommer inn døren. Han vil aldri mer fortelle at det er godt å se meg. Han er borte...
Hvil i fred pappan min.
Jeg savner deg allerede sinnsykt mye og vil aldri glemme deg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar