Siste ord

Hun går med raske bestemte skritt over den regnvåte skogbunnen. Hun kjenner hvordan håret klistrer seg i ansiktet av alle tårene. Men hun orker ikke ta det vekk. Det tar for mye krefter. Krefter hun ikke har. Hun hører stemmene fra letemannskapet langt bak henne. De kommer nok til å finne henne, men da vil det være for sent...
Hun svinger brått av stien og fortsetter innover i skogen. Trærne står tett og hun må bøye seg flere steder for å komme fram. Så ser hun det. Tauet.
Det henger på den samme plassen som da hun hang det der for noen dager siden. Husker ikke om det var i går eller dagen før, men hun bryr seg ikke. Gidder ikke tenke på sånne ting nå. Det er langt viktigere ting som går foran. Hun går bort til tauset og sjekker at løkka fremdeles er som den skal være. Vet at hun må forte seg. De kommer til å nå hit i underkant av fem minutter og hvis hun ikke har rukket det hun skal gjøre innen da, så vet hun ikke om hun kommer til å ha mot nok til å gjøre det igjen. Hun er nødt til å fullføre. Orker ikke dette livet lenger. Hun har opplevd nok. Hun vet jo godt at hun ikke har det så ille i forholdt til mange andre, men en av forskjellene på dem og henne er at hun er svak. Orker ikke kjempe for mål som er uklare. Klarer ikke tanken på å oppleve flere svik. Hun går bort til den store furua som står der, legger avskjedsbrevet godt under den nederste grenen for at det ikke skal bli så vått. Men hun passer på at det ligger godt synlig. Så går hun igjen bort til tauset. Hun klatrer opp i treet, kravler seg utpå en av de våte, glatte grenene og legger løkka rundt halsen. Tauset kjennes kaldt og rått ut mot den sarte huden. Hun trekker pusten dypt og skal til å hoppe, da hun hører stemmer ute fra stien. De roper til hverandre og hun skimter en person på full fart mot henne gjennom skogen. De må ha sett sporene hennes. Han er nådd fram til henne nå. Blikkene deres møtes.
"Pappa...", er det eneste hun får fram, før hun lukker øynene og hopper.